The Church is a manifestation of Ekklesia. The Jews had their synagogue and their temple. Other religions have their own particular expressions. Just like a Jew will never say “I am the synagogue, a follower of Jesus ought not to say “I am the church”.

Det ligger et prototypeelement i kirken, noe som modelleres for hele samfunnet. De første disiplene var geografisk samlet og forent rundt forskjellige disipliner; bønn, brødsbrytelse, fellesskap og skriften. Vi ser at Jesu etterfølgere møttes ofte for tilbedelse, undervisning, bønn, vitnesbyrd, forløsning og bruk av Åndens gaver og mer.

Kirke kan ha en uendelig mengde former, siden det handler om en manifestasjon av Kristi legeme hvor kjærlighet, enhet og Åndens autoritet er vesentlige. Manifestasjon av enhet er viktig fordi det handler om sann inkarnasjon av Jesu legeme. Vi vokser sammen som Guds folk og blir gjennom det utrustet til å elske alle mennesker.

Forsamlingen var historisk en manifestasjon av legemet, altså en grasrotbevegelse med Jesus som hode, ledet av Den hellige ånd. Alle bidro og vokste i sine gaver uten at det var et hierarki av lederskap. Guds rike fungerer gjennom tjenerskap.

Ordet kirke kommer fra det greske kyriakos, som betyr herrens hus. Det er et vesentlig uttrykk at Guds folk samles, nettopp fordi vi er ett legeme. Gjennom Skriften lærer vi at menigheten hadde geografisk anerkjennelse, altså at de var Guds folk som stod ved de åndelige portene over et område (e.g. Korint, Galatia, Efesus, Tessalonika, Roma). Her skulle en altså fungere som et legeme og se bønnen «La ditt rike komme» oppfylles. Menighetens uttrykk gjennom det vi kaller kirke kan dermed være uendelig mange. Det som er viktig er at legemet fungerer som ett, geografisk og åndelig sett. Den konstante trusselen en kirke ofte har er at det blir en form eller en institusjon som finner identitet på feil sted. Dermed er det viktig alltid å nære det fundamentale ved dette Kristi legeme, slik at former og uttrykk er relevante i forhold til tid og kall.